torsdag 14. april 2016

Hva strikking gjør for meg..

Det er enkelte ting som ikke er like lett å snakke om. Dette innlegget vil ikke være så mye om strikking, men jeg vil prøve å vise dere hva strikking betyr for meg.

Jeg flytta hjemme fra da jeg var 16 år gammel. Jeg skulle nå starte på Gjøvik videregående skole, jeg bodde på hybel og kjente kun 5-10 stk av 1200 elever på skolen. Jeg ble fort kjent med mennesker jeg nå kaller for mine nærmeste. Første året på skolen gikk veldig fint, men mot våren igjen ble jeg diagnostisert med migrene. Denne sykdommen er nå min største fiende. Ikke bare fordi jeg har "litt vondt i hodet" en gang i blant, men også fordi den har ødelagt mye av forholdene jeg har med vennene mine og den ødela skolegangen min.

Alle har forskjellige migreneanfall. Mine blir utløst av stress. Jeg valgte ikke en lett skolegang for meg. Jeg valgte de vanskeligste og tyngste fagene jeg kunne. Jeg hadde en drøm om å bli lege, men dette endret seg fort til sykepleier. Jeg har måtte justert drømmene mine, målene min og ting jeg kan gjøre om og om igjen. Jeg har måtte forandret meg selv for at jeg skulle klare å fungere.

Som sagt så gikk mitt første år på videregående veldig bra. Andre året gikk det litt dårligere. Jeg startet bra med gode karakterer og god moral. Men jeg vart mer og mer borte fra skolen utover året, men jeg klarte meg fortsatt. Jeg var ofte hos legen. Jeg ble mer og mer sliten utover skoleåret og ting ble tyngre. Men det var også dette året jeg tok opp igjen strikkingen. i 2014 strikket jeg min første Marius genser! Genseren fikk matchende votter og lue. Men etter dette tok det en stund før jeg stikket noe mer. Mot sommeren dette året møtte jeg min fantastiske kjæreste og samboer, Jan Ola. Dette er det beste som har hendt meg og han hjelper meg veldig mye. Selv om jeg startet året med 6'ere, 5'ere og 4'ere, sluttet jeg med 4'ere og 3'ere pluss en eller to 5'ere. Jeg var likevel fornøyd.

Mitt tredje år på videregående startet veldig bra som mitt andre år. Jeg fikk 6 på matte og kjemi prøver. Litt "geek" i grunn, veldig "flink pike syndrom". Samboeren min bodde hos meg i perioder de første månedene før høstferien. I oktober skulle han nemlig inn i førstegangstjenesten hvor han skulle tjenestegjøre for Hans Majestet Kongens Garde, mer spesifikt drilltroppen.

Jeg husker da det begynte å gå dårligere, mye dårligere. Jeg husker ikke helt når på året dette var, men det var ikke snø ute enda. Jeg husker dagen det var nok. Jeg husker dagen jeg gikk inn til helserådgiver på skolen og gråt. Jeg gråt og klarte å klynke frem, "det går ikke bra, jeg har det ikke bra". Noen uker før hadde oldemora mi dødd. Kreft.. Jeg tror det bare var nok. Jeg klarte ikke holde meg oppe mer. Det var nå jeg startet med faste møter med både helsesøster og kontaktlæreren min.

Kontaktlæreren min var ikke en god lærer eller støtte for meg. Denne læreren kom med en del kommentarer som såret meg mer enn det var godt for noe. Da min oldemor døde fikk jeg kommentaren "det er ikke normalt å være borte tre dager fra skolen i sammenheng med at en oldemor dør". Jeg kunne ikke la være å tenke at, nei, det var ikke normalt, men så var ikke alle så slitne og døde som det jeg følte meg. Litt senere på året hadde min pappa og mamma hadde vært med på en samtale med kontaktlæreren min. Mitt første møte med kontaktlærer etter dette snakket vi om at jeg hadde "flink pike syndromet", vi snakket om at mine foreldre hadde for store forventninger til meg. Læreren min sa "det kan ikke være enkelt å komme hjem med dårlige karakterer når foreldrene dine stiller så høye krav til deg." Ikke mange dagene før hadde foreldrene mine sagt til ho at alt de ønska for meg var at jeg skulle fullføre. Jeg valgte å kalte dette mennesket "trollet" resten av skoleåret.. Timene med denne læreren var ikke noen bra timer og jeg var ofte borte fra de.. Jeg bare orket ikke, taklet ikke..

Gjennom denne perioden hadde jeg vært titalls ganger hos legen. Jeg hadde tappa ganske mye blod for å prøve å finne ut hva som var galt. Disse var alltid være fullstendig normale. Jeg hadde også fått en del forskjellige teorier og gjort mange tester. Det var den ene gangen hjertet mitt hadde atrieflimmer og jeg tilfeldigvis tok EKG. Jeg var livredd, ble sendt hjem med en beskjed om at hjertet mitt slo alt for fort og at det ikke var bra. Fikk kontrolltime uken etter, men da var det allerede borte igjen. Jeg byttet p-piller med p-stav, byttet allergimedisiner, ble satt på blodtrykksmedisin, justere menger på medisinene mine, og i tillegg fått veldig sterke smertestillende. I dag tar jeg fire forskjellige medisiner daglig. Alt for å  være litt bedre og ha litt mindre vondt. Det eneste legen kom frem til er at jeg måtte legge meg til rett tid, kun sove 8 timer og trene. Det samme sa helsesøster. Jeg sluttet til slutt å gå til helsesøster, jeg sluttet med møter med kontaktlæreren min.

På slutten av skoleåret hadde karakterene mine sunket til det laveste. Jeg har fortsatt ett snitt på nesten 4, men jeg har også noen 2'ere. Noe som hadde vært forferdelig for en med "flink pike syndrom", men jeg er stolt av meg selv. Jeg fullførte og fikk godkjent. Jeg har ikke flink pike syndrom. Jeg bryr meg ikke så mye om at jeg skal være perfekt, jeg vil for det første ha det bra, noe jeg ikke har det nå. Jeg gikk fra å ha de beste vennene i verden, til å nesten ikke snakke eller være med den beste venninna mi på slutten av året. Nå snakker vi knapt. Jeg savner vennene mine. Jeg har avlyst mer enn jeg har deltatt på ting. Jeg har ikke hatt tid og krefter. Jeg har vært opptatt med å være ganske så bra syk. Men jeg klarer alltid merkelig nok å ha på meg en type maske når jeg er ute blant folk. Jeg klarer utrolig bra å skjule hvor sliten jeg er.

Selv om 2015 var et helvetes år, hadde jeg øyeblikk der jeg hadde det utrolig bra. Et sånt øyeblikk var da jeg danset med Jan Ola på Karl Johan på selveste 17. mai.
De som sier at migrene er bare litt hodepine kan få prøve å ha et anfall selv. Det er ikke bare vondt i hodet. Det er smerter i hele kroppen. Du blir slapp, sliten og utslitt. Du kaster opp, besvimer og er skikkelig dårlig. Det går ikke an å bare ta en paracet å bli ferdig med det. Jeg må sove, jeg må ta medisinene mine innen en halvtime fra jeg først starter å kjenne tegn. Går det mer enn 30 minutter så virker ikke medisinene mine og anfallet mitt kan vare opp til 3 døgn! Det værste migrene anfallet jeg hadde var på gardeballet. Under middagen på gardeballet fikk vi servert rødvin, jeg pleier aldri å drikke mye til alkohol, og rødvin er noe jeg aldri har prøvd meg på. Vinen var god og jeg tenkte ikke noe mer over det. Noen timer senere brakte helvete løs. Jeg har aldri hatt så vondt i mitt liv og jeg skremte ikke bare meg selv, men også Jan Ola. Ingen av oss var forbedret på det, men heldigvis har vi blitt enige om at selv om den natta ikke var noe morsom så ødela det ingenting. Et ball er et ball, men forholdet vårt er viktigst.

Men selv om alt er dritt når jeg har migrene kommer det noe godt av det! Det eneste jeg klarer å gjøre er å strikke. Strikking har blitt min redning. Jeg slapper mye bedre av når jeg strikker. Det reduserer stress og det hjelper hjernen til å tenke logisk, se problemløsninger og lignende. Strikking gjør meg bedre. Strikking minsker smertene. I dag jobber jeg som tilkallingsvikar som barnehageassistent på Gjøvik. Barn gjør meg glad og jeg liker virkelig de dagene jeg jobber, men jeg jobber ikke mye. Jeg har fler fridager på en uke enn jeg jobber på to-tre måneder... Så det er en del fritid. All denne fritiden bruker jeg på å strikke. Jeg gjør ikke noe annet enn å strikke, men det gjør meg ikke så mye. Jeg skulle kanskje ønske at det var fler som kjøpte plaggene jeg strikker. Jeg ville kanskje følt meg litt bedre da, så kjæresten min ikke hadde trengt å jobbe rævva av seg. For i tillegg til alt, har jeg en del dårlig samvittighet ovenfor samboeren min... det kreves plutselig litt mer av han også da denne sykdommen går utover oss begge..


I dag har jeg en del strikkeprosjekter. Jeg strikker skappelgensere som jeg har fått bestilling på, jeg strikker en enkel strikkebukse fra IAS Knits som jeg er så heldig å får lov til å teststrikke for, og jeg er akkurat ferdig med et jentesett som skal bli en dåpsgave til ei lita jente. Jeg har nok av ting å feste tankene på og jeg kan med glede si at på et år så har jeg gått fra å ha 3-4 migrene anfall i uka til å nå ha et par i måneden! Jeg kan med glede si at strikking hjelper meg, for aldri har jeg strikka så mye som jeg gjør nå! Jeg kan med glede si at jeg tror jeg skal klare meg, jeg tror jeg skal overvinne migrenen og ikke la den ta over livet mitt, på den måten den gjorde, igjen. Alle har dårlige dager, mine er kanskje dårligere enn andre, men det finnes også andre som har det dårligere enn meg. Jeg tror jeg skal klare det med strikking, kjæresten min, familien min og de få vennene jeg har igjen. Jeg skal klare det.

8 kommentarer:

  1. Dette var sterkt å lese selv for pappaen din. Jeg er så utrolig stolt av deg og hvordan du har takla alle nedturene dine. Jeg er heldig som fikk lov til å bli pappen din og besøkene hos deg og Jan Ola er alltid en opptur 😄.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, pappa <3

      Slett
  2. Du er virkelig sterk når du klarer å holde deg så positiv, etter så lang tid med vanskeligheter.

    Stå på, støtt deg på Jan Ola og familie, og hold deg positiv :)

    SvarSlett
  3. Fine Nora, er så glad for at jeg og mine har fått deg lov å bli kjent med deg. Vet hvordan livet med migrene er og at mange ikke forstår hvor begrenset en kan føle livet blir. Det var både godt og vondt å lese dette fra ei så ung jente. Glad for at du deler det og at ikke har gitt opp! Du er flink, ordner opp, smiler og får til så utrolig mye! Den nye delen av familien din er bråkete og rotete, men du takler det med stor ro, og gir av deg selv til store og små. Og du vet at jeg og resten av flokken er kjempeglad i deg! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er så god, Eva <3 herlig å ha en familie som har tatt meg så godt i mot som din :) Hils de flotte gutta <3 Glad i dere hele bølingen :D

      Slett
  4. Vår lille prinsesse, så tøff og så sårbar. Jeg er utrolig stolt av deg og måten du takler livet på. Og dette var utrolig tøft å lese for mammaen din.
    Det krever litt mot å skrive det du skriver nå. Jeg heier på deg og er veldig glad i deg!! Det er vi alle vet du! Stor klem

    SvarSlett
  5. Det var sterkt å lese! Så ung, og så mange nedturer... Men likevel så positiv! Du prøver virkelig, og jeg er helt sikker på at du greier å bli frisk og komme tilbake til livet og hverdagen. Men det vil helt sikkert ta litt tid. Kos deg med strikkingen, og bruk det for det det er verdt! Det er terapi i hver maske vet du...;) Jeg heier på deg Nora! Det går nok bra skal du se! Klem fra meg

    SvarSlett