onsdag 6. april 2016

Historien om den lille dukkegenseren

Nå i påsken var jeg hjemme hos min mor og far i mitt barndomshjem. På rommet mitt fant jeg en boks med garnnøster og annet håndarbeid. I denne boksen kom jeg over en liten dukkegenser. Garnet til genseren fant jeg blant restegarnet til mamma og valgte dette helt selv. Jeg bladde gjennom en bok med strikkede dukkeklær og kom frem til denne genseren. Genseren hadde mye mønster og strikkes på pinne nr. 3.


Jeg husker jeg strikket denne genseren på SFO i 4. klasse. Mamma er ikke noe glad i å strikke mønster så det var damene på SFO som for det meste hjalp meg. Både jeg og min beste venninne den gangen strikket en genser hver. Vi strikket ved hver minste lille anledning, både ute og inne. Jeg husker jeg synes det var kjempe morsomt å strikke, men sakte gikk det jo selvfølgelig. Så på et år fikk jeg til å strikke hele bolen og en hel arm. Dette synes jeg ikke er værst til en 9-åring å være.


Så når jeg nå fant den igjen i påsken var det jeg manglet å strikke en arm og monteringen. Jeg tok utfordringen og fant igjen både pinner og garn. Det tok ikke lang tid før ermet var hoppet av pinnene og genseren var klar for montering. Det har gått 10 år siden forrige gang jeg strikket, så det vart en del forskjell på de to ermene. Jeg vurderte å strikke det andre ermet om igjen, men jeg hadde ikke nok garn til det. Kanskje det er noe av sjarmen at det ikke er helt perfekt? Underveis i strikkingen merket jeg fort at det å følge oppskriften, det var jeg ikke noe god på da jeg var mindre. Genseren er derfor den eneste her i verden som er akkurat som denne og helt unik.



Knappen i halsåpningen fant jeg blant mammas gamle knapper fra hennes barndomshjem, som min bestemor har samlet gjennom en del år. Det beste jeg vet er gjenbruk og gamle skatter.


Når jeg tenker på det nå i dag så synes det er ganske merkelig at jeg ikke ga opp eller mista motet helt. Det er ganske mye mønster og ganske så små pinner, men motet var oppe. Men det jeg skjønner minst er hvorfor jeg ikke har strikket den siste armen noen år tidligere. Nå gleder jeg meg til jeg kan få egne jenter som kan bruke denne genseren til sine små dukker.


Det gleder meg også å se at strikkingen har forbedret seg en del over de siste årene. Jeg strikker ikke like stramt som da jeg var bare barnet og mønsteret mitt kommer også mye tydeligere frem nå. Jeg er stolt av mitt eget arbeid.


Jeg er veldig fornøyd med genseren, så jeg sier tusen takk til de snille damene på SFO som hjalp en da 9 år gammel jente med å strikke genser til dukka si.

4 kommentarer:

  1. Morsom historie Nora. Jeg husker godt at du strikka på SFO den gangen. Og jammen var du flink allerede da :-)

    SvarSlett
  2. Er så morsomt å se genseren ferdig, den ble veldig sjarmerende :-) og historien er veldig morsom og søt!
    Hurra for de snille damene på SFO som hjalp deg med strikkinga! Du var ivrig og flink allerede den gang og nå er du blitt kjempeflink og en racer med pinnene ;-)

    SvarSlett
  3. Er så morsomt å se genseren ferdig, den ble veldig sjarmerende :-) og historien er veldig morsom og søt!
    Hurra for de snille damene på SFO som hjalp deg med strikkinga! Du var ivrig og flink allerede den gang og nå er du blitt kjempeflink og en racer med pinnene ;-)

    SvarSlett
  4. Så koselig historie! Den boka har jeg også, men ingen søt dukkegenser påbegynt som 9 åring... Så flink du var, og så flink du er! Imponert over hva du fikk til den gangen, og veldig artig å se hva du har lært og hvordan du har utviklet strikkeferdighetene. Så fint at du delte historien din:)

    SvarSlett