lørdag 23. april 2016

Den tøffeste strikkebuksa - enkel strikkebukse

Jeg har vært så utrolig heldig å få teststrikke en enkel strikkebukse fra de flotte jentene i IAS Knits! I løpet av mars og april har jeg spent fulgt med på de flotte plaggene jentene strikker. Selv fikk jeg lov til å teststrikke en "enkel strikkebukse" som de kaller den.


Buksa var utrolig grei å strikke. Den var enkel, lettstrikket og utrolig fin da den vart ferdig! Dette er en bukse jeg kommer til å strikke flere av. Ikke tok det lang tid å strikke den heller da jeg strikket den på under en uke. I tillegg til at buksa ser utrolig bra ut, så veier den bare 170 gram, noe jeg tror en liten kropp vil sette pris på.


Jeg strikket buksen i str. 6 år, så muligens er det to små gutter som jeg kjenner veldig godt som vil ha nytte av buksa når de får blitt bittelitt større. Med to små kropper på 3,5 og 4,5 år er det litt stor nå i dag. Muligens må jeg strikke et par til, for jeg kan ikke vente med å se den i bruk.

Jeg valgte å strikke buksa i Sandnes Garn Tynn Merino og fargen er nr. 7741 støvet petrol. Jeg ble helt forelsket i fargen! Blir nok en del flere plagg i denne fargen etterhvert. Detaljene som snor og lomme fikk fargenr. 7572 petroleum. Dette synes jeg ga prikken over i'en og buksa ble perfekt.




Det blir mye mer strikking av plaggene til IAS Knits fremover. Noen andre favoritter jeg har er RIBBESHORTS og den utrolig søte LYKKES JAKKE.


torsdag 14. april 2016

Hva strikking gjør for meg..

Det er enkelte ting som ikke er like lett å snakke om. Dette innlegget vil ikke være så mye om strikking, men jeg vil prøve å vise dere hva strikking betyr for meg.

Jeg flytta hjemme fra da jeg var 16 år gammel. Jeg skulle nå starte på Gjøvik videregående skole, jeg bodde på hybel og kjente kun 5-10 stk av 1200 elever på skolen. Jeg ble fort kjent med mennesker jeg nå kaller for mine nærmeste. Første året på skolen gikk veldig fint, men mot våren igjen ble jeg diagnostisert med migrene. Denne sykdommen er nå min største fiende. Ikke bare fordi jeg har "litt vondt i hodet" en gang i blant, men også fordi den har ødelagt mye av forholdene jeg har med vennene mine og den ødela skolegangen min.

Alle har forskjellige migreneanfall. Mine blir utløst av stress. Jeg valgte ikke en lett skolegang for meg. Jeg valgte de vanskeligste og tyngste fagene jeg kunne. Jeg hadde en drøm om å bli lege, men dette endret seg fort til sykepleier. Jeg har måtte justert drømmene mine, målene min og ting jeg kan gjøre om og om igjen. Jeg har måtte forandret meg selv for at jeg skulle klare å fungere.

Som sagt så gikk mitt første år på videregående veldig bra. Andre året gikk det litt dårligere. Jeg startet bra med gode karakterer og god moral. Men jeg vart mer og mer borte fra skolen utover året, men jeg klarte meg fortsatt. Jeg var ofte hos legen. Jeg ble mer og mer sliten utover skoleåret og ting ble tyngre. Men det var også dette året jeg tok opp igjen strikkingen. i 2014 strikket jeg min første Marius genser! Genseren fikk matchende votter og lue. Men etter dette tok det en stund før jeg stikket noe mer. Mot sommeren dette året møtte jeg min fantastiske kjæreste og samboer, Jan Ola. Dette er det beste som har hendt meg og han hjelper meg veldig mye. Selv om jeg startet året med 6'ere, 5'ere og 4'ere, sluttet jeg med 4'ere og 3'ere pluss en eller to 5'ere. Jeg var likevel fornøyd.

Mitt tredje år på videregående startet veldig bra som mitt andre år. Jeg fikk 6 på matte og kjemi prøver. Litt "geek" i grunn, veldig "flink pike syndrom". Samboeren min bodde hos meg i perioder de første månedene før høstferien. I oktober skulle han nemlig inn i førstegangstjenesten hvor han skulle tjenestegjøre for Hans Majestet Kongens Garde, mer spesifikt drilltroppen.

Jeg husker da det begynte å gå dårligere, mye dårligere. Jeg husker ikke helt når på året dette var, men det var ikke snø ute enda. Jeg husker dagen det var nok. Jeg husker dagen jeg gikk inn til helserådgiver på skolen og gråt. Jeg gråt og klarte å klynke frem, "det går ikke bra, jeg har det ikke bra". Noen uker før hadde oldemora mi dødd. Kreft.. Jeg tror det bare var nok. Jeg klarte ikke holde meg oppe mer. Det var nå jeg startet med faste møter med både helsesøster og kontaktlæreren min.

Kontaktlæreren min var ikke en god lærer eller støtte for meg. Denne læreren kom med en del kommentarer som såret meg mer enn det var godt for noe. Da min oldemor døde fikk jeg kommentaren "det er ikke normalt å være borte tre dager fra skolen i sammenheng med at en oldemor dør". Jeg kunne ikke la være å tenke at, nei, det var ikke normalt, men så var ikke alle så slitne og døde som det jeg følte meg. Litt senere på året hadde min pappa og mamma hadde vært med på en samtale med kontaktlæreren min. Mitt første møte med kontaktlærer etter dette snakket vi om at jeg hadde "flink pike syndromet", vi snakket om at mine foreldre hadde for store forventninger til meg. Læreren min sa "det kan ikke være enkelt å komme hjem med dårlige karakterer når foreldrene dine stiller så høye krav til deg." Ikke mange dagene før hadde foreldrene mine sagt til ho at alt de ønska for meg var at jeg skulle fullføre. Jeg valgte å kalte dette mennesket "trollet" resten av skoleåret.. Timene med denne læreren var ikke noen bra timer og jeg var ofte borte fra de.. Jeg bare orket ikke, taklet ikke..

Gjennom denne perioden hadde jeg vært titalls ganger hos legen. Jeg hadde tappa ganske mye blod for å prøve å finne ut hva som var galt. Disse var alltid være fullstendig normale. Jeg hadde også fått en del forskjellige teorier og gjort mange tester. Det var den ene gangen hjertet mitt hadde atrieflimmer og jeg tilfeldigvis tok EKG. Jeg var livredd, ble sendt hjem med en beskjed om at hjertet mitt slo alt for fort og at det ikke var bra. Fikk kontrolltime uken etter, men da var det allerede borte igjen. Jeg byttet p-piller med p-stav, byttet allergimedisiner, ble satt på blodtrykksmedisin, justere menger på medisinene mine, og i tillegg fått veldig sterke smertestillende. I dag tar jeg fire forskjellige medisiner daglig. Alt for å  være litt bedre og ha litt mindre vondt. Det eneste legen kom frem til er at jeg måtte legge meg til rett tid, kun sove 8 timer og trene. Det samme sa helsesøster. Jeg sluttet til slutt å gå til helsesøster, jeg sluttet med møter med kontaktlæreren min.

På slutten av skoleåret hadde karakterene mine sunket til det laveste. Jeg har fortsatt ett snitt på nesten 4, men jeg har også noen 2'ere. Noe som hadde vært forferdelig for en med "flink pike syndrom", men jeg er stolt av meg selv. Jeg fullførte og fikk godkjent. Jeg har ikke flink pike syndrom. Jeg bryr meg ikke så mye om at jeg skal være perfekt, jeg vil for det første ha det bra, noe jeg ikke har det nå. Jeg gikk fra å ha de beste vennene i verden, til å nesten ikke snakke eller være med den beste venninna mi på slutten av året. Nå snakker vi knapt. Jeg savner vennene mine. Jeg har avlyst mer enn jeg har deltatt på ting. Jeg har ikke hatt tid og krefter. Jeg har vært opptatt med å være ganske så bra syk. Men jeg klarer alltid merkelig nok å ha på meg en type maske når jeg er ute blant folk. Jeg klarer utrolig bra å skjule hvor sliten jeg er.

Selv om 2015 var et helvetes år, hadde jeg øyeblikk der jeg hadde det utrolig bra. Et sånt øyeblikk var da jeg danset med Jan Ola på Karl Johan på selveste 17. mai.
De som sier at migrene er bare litt hodepine kan få prøve å ha et anfall selv. Det er ikke bare vondt i hodet. Det er smerter i hele kroppen. Du blir slapp, sliten og utslitt. Du kaster opp, besvimer og er skikkelig dårlig. Det går ikke an å bare ta en paracet å bli ferdig med det. Jeg må sove, jeg må ta medisinene mine innen en halvtime fra jeg først starter å kjenne tegn. Går det mer enn 30 minutter så virker ikke medisinene mine og anfallet mitt kan vare opp til 3 døgn! Det værste migrene anfallet jeg hadde var på gardeballet. Under middagen på gardeballet fikk vi servert rødvin, jeg pleier aldri å drikke mye til alkohol, og rødvin er noe jeg aldri har prøvd meg på. Vinen var god og jeg tenkte ikke noe mer over det. Noen timer senere brakte helvete løs. Jeg har aldri hatt så vondt i mitt liv og jeg skremte ikke bare meg selv, men også Jan Ola. Ingen av oss var forbedret på det, men heldigvis har vi blitt enige om at selv om den natta ikke var noe morsom så ødela det ingenting. Et ball er et ball, men forholdet vårt er viktigst.

Men selv om alt er dritt når jeg har migrene kommer det noe godt av det! Det eneste jeg klarer å gjøre er å strikke. Strikking har blitt min redning. Jeg slapper mye bedre av når jeg strikker. Det reduserer stress og det hjelper hjernen til å tenke logisk, se problemløsninger og lignende. Strikking gjør meg bedre. Strikking minsker smertene. I dag jobber jeg som tilkallingsvikar som barnehageassistent på Gjøvik. Barn gjør meg glad og jeg liker virkelig de dagene jeg jobber, men jeg jobber ikke mye. Jeg har fler fridager på en uke enn jeg jobber på to-tre måneder... Så det er en del fritid. All denne fritiden bruker jeg på å strikke. Jeg gjør ikke noe annet enn å strikke, men det gjør meg ikke så mye. Jeg skulle kanskje ønske at det var fler som kjøpte plaggene jeg strikker. Jeg ville kanskje følt meg litt bedre da, så kjæresten min ikke hadde trengt å jobbe rævva av seg. For i tillegg til alt, har jeg en del dårlig samvittighet ovenfor samboeren min... det kreves plutselig litt mer av han også da denne sykdommen går utover oss begge..


I dag har jeg en del strikkeprosjekter. Jeg strikker skappelgensere som jeg har fått bestilling på, jeg strikker en enkel strikkebukse fra IAS Knits som jeg er så heldig å får lov til å teststrikke for, og jeg er akkurat ferdig med et jentesett som skal bli en dåpsgave til ei lita jente. Jeg har nok av ting å feste tankene på og jeg kan med glede si at på et år så har jeg gått fra å ha 3-4 migrene anfall i uka til å nå ha et par i måneden! Jeg kan med glede si at strikking hjelper meg, for aldri har jeg strikka så mye som jeg gjør nå! Jeg kan med glede si at jeg tror jeg skal klare meg, jeg tror jeg skal overvinne migrenen og ikke la den ta over livet mitt, på den måten den gjorde, igjen. Alle har dårlige dager, mine er kanskje dårligere enn andre, men det finnes også andre som har det dårligere enn meg. Jeg tror jeg skal klare det med strikking, kjæresten min, familien min og de få vennene jeg har igjen. Jeg skal klare det.

onsdag 6. april 2016

Historien om den lille dukkegenseren

Nå i påsken var jeg hjemme hos min mor og far i mitt barndomshjem. På rommet mitt fant jeg en boks med garnnøster og annet håndarbeid. I denne boksen kom jeg over en liten dukkegenser. Garnet til genseren fant jeg blant restegarnet til mamma og valgte dette helt selv. Jeg bladde gjennom en bok med strikkede dukkeklær og kom frem til denne genseren. Genseren hadde mye mønster og strikkes på pinne nr. 3.


Jeg husker jeg strikket denne genseren på SFO i 4. klasse. Mamma er ikke noe glad i å strikke mønster så det var damene på SFO som for det meste hjalp meg. Både jeg og min beste venninne den gangen strikket en genser hver. Vi strikket ved hver minste lille anledning, både ute og inne. Jeg husker jeg synes det var kjempe morsomt å strikke, men sakte gikk det jo selvfølgelig. Så på et år fikk jeg til å strikke hele bolen og en hel arm. Dette synes jeg ikke er værst til en 9-åring å være.


Så når jeg nå fant den igjen i påsken var det jeg manglet å strikke en arm og monteringen. Jeg tok utfordringen og fant igjen både pinner og garn. Det tok ikke lang tid før ermet var hoppet av pinnene og genseren var klar for montering. Det har gått 10 år siden forrige gang jeg strikket, så det vart en del forskjell på de to ermene. Jeg vurderte å strikke det andre ermet om igjen, men jeg hadde ikke nok garn til det. Kanskje det er noe av sjarmen at det ikke er helt perfekt? Underveis i strikkingen merket jeg fort at det å følge oppskriften, det var jeg ikke noe god på da jeg var mindre. Genseren er derfor den eneste her i verden som er akkurat som denne og helt unik.



Knappen i halsåpningen fant jeg blant mammas gamle knapper fra hennes barndomshjem, som min bestemor har samlet gjennom en del år. Det beste jeg vet er gjenbruk og gamle skatter.


Når jeg tenker på det nå i dag så synes det er ganske merkelig at jeg ikke ga opp eller mista motet helt. Det er ganske mye mønster og ganske så små pinner, men motet var oppe. Men det jeg skjønner minst er hvorfor jeg ikke har strikket den siste armen noen år tidligere. Nå gleder jeg meg til jeg kan få egne jenter som kan bruke denne genseren til sine små dukker.


Det gleder meg også å se at strikkingen har forbedret seg en del over de siste årene. Jeg strikker ikke like stramt som da jeg var bare barnet og mønsteret mitt kommer også mye tydeligere frem nå. Jeg er stolt av mitt eget arbeid.


Jeg er veldig fornøyd med genseren, så jeg sier tusen takk til de snille damene på SFO som hjalp en da 9 år gammel jente med å strikke genser til dukka si.

søndag 3. april 2016

Babydrakt i det mykeste garn

En bok jeg liker veldig godt er den store Guttestrikkeboka. Denne strikkeboka har veldig mange fine og enkle oppskrifter og en favoritt fra denne er babydrakta. Jeg ville prøve litt min egen vri av denne babydrakta og valgte derfor å strikke den i perlestrikk. Str. på denne drakten ble 6 måneder.


Til denne drakta brukte jeg en garntype jeg ikke har prøvd før. Jeg har nemlig kjøpt noen nøster fra Holstgarn som er en dansk butikk med veldig mye spennende. De har mange fine farger og spennende typer garn, så jeg kjøpte litt av hvert. Jeg endte opp å bruke Samarkand, som er et 2-tråds garn laget av 75 % lammeull og 25 % silke, til denne søte babydrakta. Fargen jeg valgte heter Nougat og er i den fineste beige fargen.


Garnet er spunnet med en type spinneolje som gjør at under første vask, vil garnet blåse seg opp og bli utrolig mykt og deilig, det beste av alt er at det stemte. I oppskriften sto det at det går med 100 g garn, men i dette tilfellet brukte jeg ca. 30 gram av et Samarkand nøste. Drakten ble derfor utrolig lett og myk! Hvis jeg var en baby tror jeg at jeg hadde elsket å bruke denne babydrakten. 


Siden tråden blåser seg opp under vask er tråden veldig tynn før vask. Dette gjør at meterlengden på nøstet er veldig langt (575 meter på et nøste på 100gram). I tillegg er garnet veldig billig så en genser av dette garnet skal jeg strikke meg en genser av etterhvert. 

Du kan kjøpe babydrakten i min Epla butikk HER.